Sykehus igjen.

Da har en ny uke passert,  og for oss ble det nok en ny overraskelse.

Torsdag 19.okt.ble det på nytt en innleggelse for Pappa William.
Med blødning under den nyinnsatte pacemakeren.

Men heldigvis ser det ut til at dette også skal gå bra, og i går fikk vi hentet pappa hjem igjen.

William er jo som vanlig med godt humør og evig optimist, og jeg tror at det er mye av grunnen til at det går så bra hver gang.

Men han vet å sette støkk i meg, denne gangen kjente jeg det virkelig, og jeg hadde ingen god følelse når han dro til sykehuset.
Og slike "tankestormer" gjør meg forferdelig sliten. 😔

Må innrømme at det tar litt på dette, jeg var så innstilt på at det skulle bli lenge til han skulle på sykehus igjen, så feil kan man ta.

Jeg priser meg lykkelig på at jeg ikke kan se eller spå i fremtiden,  at jeg ikke vet hva morgendagen bringer.

De siste blogginnleggene har jo vært preget av Williams sykdom/helse og føler kanskje at ting har blitt litt dystert.

Håper ikke dere tror at hele livet vårt er mørkt og bedrøvelig , for vi har mange lyspunkter også.

Vi tar ingenting for gitt i vårt familieliv,
derfor er vi nok flinke til å sitte ekstra stor pris på de små hverdags stunder.

Fyr i peisen og stearinlys mitt i uken, ta oss tid til de gode samtalene.
Bruke humor for det den er verdt,  ta vare på hverandre, se hverandre og høre hverandre.
Gi hverandre rom for å gjøre ting alene men også sammen.

Og ikke minst alle de søte små ting vi ser og kjenner som Minamoren gjør, de teller så ufattelig høyt og gir oss så mye.💗

Smilene vi får når vi skifter bleie, blikkene hun gir og når du snakker til henne og det kommer respons i glede, smil og latter.

Og hver dag når vi synger nattasang, samme rutine hver kveld.
Armene hun ligger over skuldrene mine og hodet hennes som hun ligger tungt og godt inntil halsen min. Fingrene hennes som leker lett med smykket mitt.
Kjenner roen i hele kroppen hennes og hører det i pusten.
Det fine store smilet hver kveld når jeg kysser henne god natt.
De nære varme ting.

Gleden hun viser når storebror og storesøster leker med henne.
Nysgjerrigheten i blikket og hvor hun følger med på hva de gjør på.

Entusiasmen i henne når hun får disse og vi blåser såpebobler for henne.
Ofte spenner/rykker hun med foten når ting er kjekt.

De små, små ting som når hun skjønner at det er mat på gang og hun starter å smatte og gape ( litt som fugleungene)

Gledes hyl og gledes latter, kommer ofte under egenlek på gulvet eller under Barne-TV.

Eller når hun prøver å synge med under tannpussen, puss puss så får du en suss.....
øøøøøøøøøh sier Mina Sofie og smiler, og mor ler.
Tannpuss er forresten gøy her hos oss.

Vi har mye å være takknemlige for og vi har mye kjærlighet vi både gir og får her i huset.

Det er så viktig å leve litt i nuet, ta vare på hverandre. Huske å si at du elsker de du elsker. Vise at du elsker de, vise at de betyr noe og vise at du setter pris på de. ❤