Hei alle, lenge siden jeg har blogget nå. Har hatt behov for å gå litt inn i meg selv, få orden på en del tanker og følelser.

Det er i dag, et helt halvt år siden min kjære William gikk bort.
Men det virker ikke som 6 måneder, mer som 6 uker, men samtidig forstår jeg at det har gått så pass tid.

Vi fikk så alt for kort tid sammen og den tiden vi fikk, inneholdt mye sykdom og diagnoser.

I ettertid har jeg hatt stort behov for å bearbeide alle inntrykkene. Det har vært undertrykte følelser og traumatiske opplevelser som skal taes tak i for å kunne gå videre.

Den siste tiden vi hadde sammen handlet bare om å ta vare på William, Mina og nuet.
Man går i en egen boble på autopilot.
Der er ikke tid til å kjenne etter på hvordan man har det, du har ikke råd til å bruke tid på meldtdowns, du må ha fokus på hva som er viktig der og da.

Jeg følte mye på at jeg en periode ble dradd mellom sykehuset hvor William var og Mina, begge trengte meg like mye.

Det var sårt hver dag jeg måtte gå fra William for å hente Mina i barnehagen.
Jeg såg hvor mye William ønsket å ha meg der, og jeg ønsket jo ikke å gå ifra han. Det var tøffe dager og tøffe valg. Og det gnager fremdeles i underbevisstheten og samvittigheten min dette.

Tenker mye på hvilke tanker William har hatt når han var alene på sykerommet, at det må ha vært ensomt å sitte med de tankene i en slik situasjon på slutten av livet.
Det gjør meg ufattelig trist.

Men nå er det no en gang sånn at man kan ikke gå tilbake å gjøre andre valg, jeg må stå på de valgene som ble tatt ut fra det jeg visste og fikk av informasjon av sykehuset.

Vi skjønte ikke hvor kort tid vi hadde igjen, det kom så mange forskjellige opplysninger fra dag til dag, fra lege til lege. Oppturer og nedturer.
I ettertid ser jeg at vi ikke har fått hele bildet servert og det er mye feil som har blitt gjort fra sykehuset.

Det kom jo til et punkt hvor legene innrømmer at nå er det ikke mer å gjøre enn smertebehandling og da er det ikke lenger plass på kreftavdelingen, vi får valget mellom sjukeheimen i bygden eller hjem.
Det valget var ikke vanskelig og torsdagen når jeg henter William hjem, spør jeg legen rett ut, hvor lang tid får vi nå. Svaret var 14 dager pluss....

4 og en halv dag fikk vi hjemme sammen......

(Her kan dere lese litt av hva som skjedde den siste uken)


                 

Hodet klarer ikke å fordøye alt som skjedde på så kort tid, Det er rett og slett umulig.

Tirsdag 6 november giftet vi oss på sykehuset med sykehusets prest.
Tirsdag 13 november døde William. Den uken i mellom her, var jeg vitne til 2 hjerteskjærende avskjeder. En mellom far og sønn ( 6år) og en mellom far og nest yngste datter (9år).
Øyeblikk som sitter på netthinnen som ubeskrivelig trist og vondt.

Jeg kan ikke klare å forstå hvordan det må ha vært for William, det og ta farvel med barna sine.
Hvordan er det å vite at dette er siste gangen man ser barnet sitt, klemmer barnet sitt, snakker med barnet sitt.

For meg er det en grusom tanke, helt meningsløst og uutholdelig.

Det var også farvel med brødre, svigerinne også mammaen.

Det tappet William for mye krefter, disse dagene med farvel, det var vondt å vitne hvor mye han prøvde å gi av seg selv, prøve å være seg selv og gi barna det han trodde var den beste og sterkeste pappaen.
Han var helt utmattet og utladet etterpå.

Inn og ut av hjemmet kom hjemmesykepleien med påfyll av medikamenter og utstyr.
Kabiven ( intravenøs mat) pustemaskin, oksygen, forstøverapparat osv, stuen var et lite mini sykehus og kjøkkenet såg ut som et apotek.

Jeg har ikke tal på hvor mange sprøyter jeg ga han disse dagene, for angst, smerte, kvalme og beroligende. Men det var mange, vi fikk beskjed på at det var bare å gi ved hans behov. Det var ikke rom for smerter no, ingen ting å spare på.

Det var valg som ble tatt som rev i hjertet mitt.
Det valget William tok når han kom hjem, han valgte å avslutte Kabiven den intravenøse maten, han følte den ga mer ubehag enn godt.
Men jeg skjønte jo da at han hadde tatt et valg om liv og død ( i lengde)

Jeg skjønte at nå vil det jo gå fort nedover, husker jeg ble helt satt ut, kvalm og at tårene sprengte på, hjerte banket og jeg følte det svimlet.

Det varte i ca 10 sekunder, for jeg måtte respondere. Han satt og ventet på å få min tillatelse til å gjennomføre valget sitt. Det eneste jeg kunne si var at ; jeg støtter deg uansett hvilket valg du tar og har full forståelse for dette valget.

Jeg kunne ikke gi han dårlig samvittighet for sitt valg, bare fordi jeg var egoistisk i tanken på å få ha han her så lenge som mulig. Jeg kunne ikke la han ta et nytt valg for min del. Det var han som var syk, som kjente på smerten og livet som ebbet ut, han måtte selv få velge.

Kjenner at jeg har skrevet nok for i dag, det tar på å gå igjennom alt.

Men når William døde, satt vi 3 jenter å holdt rundt han og hverandre.
De to eldste døtrene til William, og meg. Det var en sterk opplevelse og fylt med kjærlighet.

Det går ikke en time av dagen uten at William er i mine tanker. Jeg savner han helt enormt og det er vanskelig å akseptere at vi ikke har flere dager igjen sammen. ❤

Til informasjon, dette er delt med tillatelse fra William. Han ønsket at jeg skulle blogge,
han sa ; det betyr mye for meg å vite at du kan skrive deg igjennom sorgen Laila