Så har det gått 10 måneder, snart et år som alene mamma.
En tid jeg har lært nye sider av meg selv, at jeg kan omstille meg, lære nye ting og klare meg selv.
Det har vært en tid jeg har måtte tenke nytt, hvordan hverdagens kabal skulle gå opp.
Utfordringer har stått i kø og jeg har måtte løse de en etter en.
Mammas indre styrke, er nok veldig rett beskrevet. Ikke visste jeg hvor sann de ordene var, da jeg startet bloggen. Men det bor mye styrke inni oss når vi blir satt på prøvelser.
Mai og juni var 2 måneder vi var mer på sykehus enn hjemme. 3 innleggelser med lungebetennelse og luftveisinfeksjoner.
Vi var på isolat, pga smittefaren mot de andre syke barna.
Jeg savnet William så inderlig, det å ha støtte, trøst, å være 2 i en vanskelig tid . Han var så flink til å se lyspunkt i mørke å være optimist.
Det var noen tøffe uker, og det har satt preg på både Mina Sofie og meg.
Mina Sofie fikk spise vegring, pga alt slimet hun slet med og følelsen av kvelningsfornemmelse.
Først nå, 3 måneder etterpå er vi på plass igjen med matingen.
Det har vært et sant slit, hvert måltid har tatt opptil en time. Du kjenner på fortvilelse, fustrasjon og redsel.
Får hun nok næring i seg, får hun i seg medisinene, blir hun underernært og dehydrert nå?
4 års dagen hennes ble feiret på sykehuset, ikke helt som vi hadde sett for oss.
Men det ble en fin dag med sang, gaver og ballonger.
Sommeren har vært varm, og vi har holdt oss inne. Litt overbeskyttende mamma kanskje, men du kommer til et punkt der du ikke orker å utfordre skjebnen. Hverken Mina Sofie eller jeg ville tilbake på sykehuset. Jeg merket at hun var sensitiv i luftveiene og tetnet fort om vi var ute en tur, så da ble det heller inne.
Og i den varmen og svelge vegring, fikk jeg ikke i henne nok veske og var bekymret for dehydrering.
Det ble mye trening på ball og bruk av forstøverapparat for å få ut og opp alt slimet.
Mina Sofie fikk mareritt når vi kom hjem fra sykehuset, annenhver natt gråt hun nesten utrøstelig.
Det er ikke så rart etter alt hun måtte igjennom .
Siste innleggelsen var hun i så dårlig fatning at de ikke klarte å finne blodårene hennes, det var folk fra laboratoriet, barne lege fra neanotal avd ( for tidlig fødte babyer) og anestesi sykepleiere som prøvde å sette veneflon. Hun såg ut som ei nålepute stakkars. Det var 10 forsøk med å sette ned sonde slange før de fikk det til. De måtte bruke sug ned i halsen for å få ut alt slimet og hun måtte ha oksygen hjelp. Ikke rart at hun var traumatisert.
Så nå er resultatet av dette, at vi venter på operasjon i Trondheim på St.Olavs. Nå skal hun få knapp/ peg på magen for å sikre matinntak/ veske og medisiner.
Det tror jeg blir bra for oss.
Ellers var vi på røntgen av hofter og rygg i forrige uke, og det viser litt tilbakegang på skoliosen ( skjev rygg) så tommel opp, men nå skal hun få korsett for støtte av rygg og forebygge.
Hoftene hennes vokser litt feil, så vi må være påpasselig med stillinger, slik at de ikke går ut av ledd.
Denne uken har hun også tatt røntgen, nå av svelg, mage, tarm med kontrastveske.
Det ser ut som at hun svelger rett, at det kommer i magesekken og ikke i lungene hennes.
Mina Sofie har vært så flink på disse undersøkelsene , hun er jo bare tålmodigheten selv.
Så er jeg her da, under majestetiske, rake, stolte fjell som strekker seg høyt mot himmelen, eventyrlig Norsk natur, som reklamen fra Freia melkesjokolade. Trolsk, idyllisk og "breathtaking"
Fjord og fjell, hest, sau og ku i skjønn harmoni.
Det er nok en mening med det, at jeg er her mener jeg. Urbane jenta fra pulserende by livet med det høye tempoet som det ofte er i byer.
Det passer nok ikke for meg nå, jeg har ikke kapasitet til å følge den pulseringen, slik livet mitt er blitt.
Her er litt roligere tempo, mulighet til å åpne døren og stå midt mellom fjord og fjell, puste inn den reine luften og lade opp batteriene. Lyder av fuglekvitter, rauting, breking og en og annen traktor.
Det er dette jeg setter pris på.
Ting og livet har fått en annen betydnig, jeg setter pris på helt andre ting. De nære ting, vennskap, samhold, kollegaer og størst av alt Mina Sofie.
Jeg drømmer ikke om å ha status, ny oppusset hjem, Gucci vesker og sommer kroppen.
Er det noe jeg ønsker er det å "rewind" spole tilbake, å få flere dager sammen med William, som jeg savner så sårt.
En tid jeg har lært nye sider av meg selv, at jeg kan omstille meg, lære nye ting og klare meg selv.
Det har vært en tid jeg har måtte tenke nytt, hvordan hverdagens kabal skulle gå opp.
Utfordringer har stått i kø og jeg har måtte løse de en etter en.
Mammas indre styrke, er nok veldig rett beskrevet. Ikke visste jeg hvor sann de ordene var, da jeg startet bloggen. Men det bor mye styrke inni oss når vi blir satt på prøvelser.
Mai og juni var 2 måneder vi var mer på sykehus enn hjemme. 3 innleggelser med lungebetennelse og luftveisinfeksjoner.
Vi var på isolat, pga smittefaren mot de andre syke barna.
Jeg savnet William så inderlig, det å ha støtte, trøst, å være 2 i en vanskelig tid . Han var så flink til å se lyspunkt i mørke å være optimist.
Det var noen tøffe uker, og det har satt preg på både Mina Sofie og meg.
Mina Sofie fikk spise vegring, pga alt slimet hun slet med og følelsen av kvelningsfornemmelse.
Først nå, 3 måneder etterpå er vi på plass igjen med matingen.
Det har vært et sant slit, hvert måltid har tatt opptil en time. Du kjenner på fortvilelse, fustrasjon og redsel.
Får hun nok næring i seg, får hun i seg medisinene, blir hun underernært og dehydrert nå?
4 års dagen hennes ble feiret på sykehuset, ikke helt som vi hadde sett for oss.
Men det ble en fin dag med sang, gaver og ballonger.
Sommeren har vært varm, og vi har holdt oss inne. Litt overbeskyttende mamma kanskje, men du kommer til et punkt der du ikke orker å utfordre skjebnen. Hverken Mina Sofie eller jeg ville tilbake på sykehuset. Jeg merket at hun var sensitiv i luftveiene og tetnet fort om vi var ute en tur, så da ble det heller inne.
Og i den varmen og svelge vegring, fikk jeg ikke i henne nok veske og var bekymret for dehydrering.
Det ble mye trening på ball og bruk av forstøverapparat for å få ut og opp alt slimet.
Mina Sofie fikk mareritt når vi kom hjem fra sykehuset, annenhver natt gråt hun nesten utrøstelig.
Det er ikke så rart etter alt hun måtte igjennom .
Siste innleggelsen var hun i så dårlig fatning at de ikke klarte å finne blodårene hennes, det var folk fra laboratoriet, barne lege fra neanotal avd ( for tidlig fødte babyer) og anestesi sykepleiere som prøvde å sette veneflon. Hun såg ut som ei nålepute stakkars. Det var 10 forsøk med å sette ned sonde slange før de fikk det til. De måtte bruke sug ned i halsen for å få ut alt slimet og hun måtte ha oksygen hjelp. Ikke rart at hun var traumatisert.
Så nå er resultatet av dette, at vi venter på operasjon i Trondheim på St.Olavs. Nå skal hun få knapp/ peg på magen for å sikre matinntak/ veske og medisiner.
Det tror jeg blir bra for oss.
Ellers var vi på røntgen av hofter og rygg i forrige uke, og det viser litt tilbakegang på skoliosen ( skjev rygg) så tommel opp, men nå skal hun få korsett for støtte av rygg og forebygge.
Hoftene hennes vokser litt feil, så vi må være påpasselig med stillinger, slik at de ikke går ut av ledd.
Denne uken har hun også tatt røntgen, nå av svelg, mage, tarm med kontrastveske.
Det ser ut som at hun svelger rett, at det kommer i magesekken og ikke i lungene hennes.
Mina Sofie har vært så flink på disse undersøkelsene , hun er jo bare tålmodigheten selv.
Så er jeg her da, under majestetiske, rake, stolte fjell som strekker seg høyt mot himmelen, eventyrlig Norsk natur, som reklamen fra Freia melkesjokolade. Trolsk, idyllisk og "breathtaking"
Fjord og fjell, hest, sau og ku i skjønn harmoni.
Det er nok en mening med det, at jeg er her mener jeg. Urbane jenta fra pulserende by livet med det høye tempoet som det ofte er i byer.
Det passer nok ikke for meg nå, jeg har ikke kapasitet til å følge den pulseringen, slik livet mitt er blitt.
Her er litt roligere tempo, mulighet til å åpne døren og stå midt mellom fjord og fjell, puste inn den reine luften og lade opp batteriene. Lyder av fuglekvitter, rauting, breking og en og annen traktor.
Det er dette jeg setter pris på.
Ting og livet har fått en annen betydnig, jeg setter pris på helt andre ting. De nære ting, vennskap, samhold, kollegaer og størst av alt Mina Sofie.
Jeg drømmer ikke om å ha status, ny oppusset hjem, Gucci vesker og sommer kroppen.
Er det noe jeg ønsker er det å "rewind" spole tilbake, å få flere dager sammen med William, som jeg savner så sårt.
Kommentarer
Legg inn en kommentar