❤

Hei alle dere fine mennesker, som bruker av tiden deres på å lese bloggen om livet mitt.

Har ikke skrevet på en stund nå, det har vært så mye å forholde seg til at jeg trengte en pause for å stable tankene mine litt.

Den siste tiden har vært tøff, litt som å vandre inn i en tunnel og jo mer jeg tenker jo lenger inn i tunnelen kommer jeg.

Jeg har vært, og er fremdeles sliten, både mentalt og fysisk.
Når man står midt oppi utfordringer så får man uante krefter som hjelper deg med å holde hodet over vannet, man blir sterk nok til å takle livet der å da.
Men i etterkant, når skuldrene senkes, det er da du kjenner hvor mye resurser du har brent opp.

Det tar på å være sterk i motbakker, ihvertfall når motbakkene kommer tett på.

Denne perioden vi har vært igjennom nå med William sin helsesituasjon kom litt uforberedt på oss.
Hans situasjon hvor han i en periode ikke har vært i sand til å bære og løfte Minamoren,  har gjort at det ble mer på meg.

Jeg kjenner mye smerter i kroppen (både muskulære og  andre ting) samtidig sliter jeg med en skulder.
Har og fått noe stress relatert utbrudd (eksem) i ansiktet.

Det har blitt veldig lite Laila tid,
det å få gå på en fjelltur, strikking eller andre hobbyer.
Ikke nok timer i døgnet, jeg har vært for sliten, eller rett og slett hatt for mye smerter i kroppen.

Kjenner at jeg ikke orker å ta alle "kamper"
som jeg sikkert skulle gjort.  Men jeg har rett og slett ikke ressurser i meg om dagen.

Å få vite at hjelpemiddel til Minamoren ikke lenger skal være på dagsplanen,  følte jeg som ett nederlag og ett skritt tilbake.
(Var jo mitt ønske å få prøve dette utstyret)

Hadde jeg fått denne beskjeden for 2 måneder siden hadde jeg nok argumentert for å få beholde.

Men jeg ser egentlig hva de sier om hjelpemiddelet og at virkningen kanskje ikke ble slik vi hadde håpet.
(Så håper vi kan søke på nytt om noen år og prøve en gang til)

Jeg sliter litt med en dårlig samvittighet ovenfor Minamoren, fordi jeg akkurat nå velger hvilke "fighter" jeg tar og bruker energi min på.

Jeg synes selv jeg har vært flink til å lytte til kroppen min, og tatt hensyn til å gi meg selv "timeout" Men i hverdagen er det ikke alltid like lett å få satt av nok tid.
Jeg har dårlig samvittighet over at jeg ikke bidrar mer til venner og jobb.

Det går ikke an å se på meg hvordan jeg har det på innsiden og hva jeg sliter med, og det kan være vanskelig for andre å skjønne hvor sliten jeg er om dagene.

Håper jeg kan få gi litt tilbake ved senere anledninger, men akkurat nå må jeg prioritere det mest nødvendige.
Ingen som er tjent med at jeg blir syk, hverken Minamoren,  William,  Jobben eller meg selv.

Alt dette har gjort at planene våre er satt litt på vent og forskjøvet,  ikke optimalt i forhold til at vi burde begynne på denne ombyggingen av huset,  det å utsette gang på gang gjør at det er en tyngre hverdag for oss. Fremdeles mange løft og mye bæring på Mina Sofie,  og det sliter på kroppene våre. Og slik kommer det til å bli en god stund enda.
❤