💕❤🙏❤💕

Jeg føler meg så maktesløs.
Jeg er trøtt og trist, tenker på for mange tanker og har for mange bekymringer jeg ikke klarer å legge vekk.

Jeg kjenner hele kroppen jobber og sliter i forskjellige retninger.
Gråten sitter i øyekroken nesten 24/7 jeg er overfølsom og sensitive.
Glefser og er irritert, tåler lite og reagerer med en gang det er noe utenom normalen.

Er sliten tvers igjennom.
Kjenner jeg har en tristhet i meg, at ting er grått og tungt. Vanskelig å glede seg over dagen i dag, fordi om den egentlig var fin. Klarer ikke slappe av og nyte, en indre uro ødelegger det.

Skulle ønske jeg kunne nyte en dag og verdsette den, kjenne at jeg lever litt pga glede og ro, indre ro.

Nå er alt bare kaos og jeg klarer ikke se åpning og lys der fremme, bare flere problemer som hele tiden skal løses og det sliter meg ut.

Har behov for alenetid, noe som ikke lenger eksisterer, trenger å gråte, noe jeg ikke kan foran mine kjære.
Jeg må trø varsom ovenfor barna for ikke å skremme de, og jeg ønsker ikke påføre mer smerte på William. Samtidig MÅ jeg faktisk vise føleser, han trenger jo å vite at jeg bryr meg og ikke er kald og kynisk, finne den rette balansen , pokker ikke lett, tro meg.

Holde seg rak og sterk, være limet som holder livet vårt oppe og håpet oppe. Håpet om fremtiden.

Jeg ser meg i speilet og lurer på hva som har skjedd, jeg ser en grå, sliten skjel uten glimt i øyet.
Ser på bilder fra 3 til 4 år siden og det skremmer meg, hvilke store endringer det er blitt på få år.

Folk spør hvordan går det? Og du svarer ; jo det går jo greit....
Fordi du orker ikke den reisen igjennom følelsene dine og forklare hvordan du egentlig føler deg og har det.
Er redd for å bryte sammen.
Er redd for at de skal si; nå må du ta deg sammen, manne deg opp, du har mye å være takknemlig for og stå opp for hver dag.
Eller at det rett og slett blir for mye for folk å høre, for vil egentlig folk høre sannheten?

Men jeg vet jo det, at jeg har mye å være takknemlig for, det er bare at jeg ikke helt klarer å glede meg over det, fordi det er så mye annet som tynger og den vektskålen er dessverre tyngre om dagene.

Kjenner det er mindre latter, mindre glede og mindre lykke inni meg nå enn før.

Jeg hører ofte folk si; du er så sterk....
Sannheten er at jeg er ikke det, jeg sliter på lik linje med andre som kommer opp i store utfordringer i livet. Man lærer seg å ta en dag av gangen og man blir flink til å beholde "masken" på.
Man kommer jo igjennom disse dagene, men ingen snakker om hvilken kvalitet det er på di.

Jeg sliter med dårlig søvn, hodepine og vondt i magen og alt pga bekymringer.
Jeg føler jeg ikke blir ladet opp og går på konstant reserve, og det er slitsomt utrolig slitsomt.

Nå har dere fått tatt del i mitt indre, nå vet dere hvordan det er. Dette er sannheten når jeg svarer; "jo det går jo greit"

                   💕❤🙏❤💕