Overraskelser.

Livet mitt er ihvertfall ikke kjedelig.
Det skjer liksom noe hele tiden.

Ting som ikke er planlagt,  men som gjør en stor påvirkning på hverdagen vår.

Denne gangen er det ikke Minamoren som gir meg overraskelser og bekymringer, men min kjære William.

Torsdag 28 september blir han innlagt på Åse Sykehusfor å konventere hjertet sitt (det er en planlagt stopp og start av hjertet) 
Men overhodet ikke en planlagt innleggelse om dere skjønner.

14 dager etter.
Torsdag 12 okt flyr han til Bergen til Haukeland universitetssjukehus for en rutinemessig kontroll. Skulle altså komme hjem samme dag.
Og i dag er det søndag 15 okt. og mannen er fremdeles ikke komt hjem.

Det ble plutselig ny innleggelse og han fikk nok ett lite inngrep, og har nå fått lagt inn pacemaker.

Jeg håper at dette vil gi han ett bedre liv med mer livskvalitet og at han slipper disse suprise slumber partyene på sykehusene i lang tid.
Han får heller ha pysj party hjemme 😜🤣

Av og til tenker jeg det hadde vært kjekt med litt stabilitet og forutsigbarhet.

Det kan rett og slett bli litt mye å huske på å organisere.
Plutselig må avtaler avlyses fordi kabalen ikke går opp når jeg skal håndtere alt alene.
Endringer på jobbvakter og få barnevakt til Minamoren.

All ære til alle alene mammaer, som har barn med diagnoser og som er i jobb.
Det er travelt, du er på jobb hele døgnet og ufattelig mye å organisere.

Oppi det hele har jeg vært heldig.
Har møtt stor forståelse på situasjonen som oppstod her på hjemmebane.

Alle har sagt at det viktigste er å få det på hjemmebane til å fungere og å få god energi til William.

Gode fantastiske kollegaer på jobb og noen helt fantastiske naboer, eller gode venner som jeg kaller de, som stiller opp.
Både Minamoren og jeg har blitt tatt godt vare på av skjønne gode mennesker ❤.

Men det er i slike situasjoner jeg merker at jeg bor langt vekke fra familien min og at jeg savner de veldig. (Er ikke helt det samme å ha kontakt over telefon som å treffes)

Men William ble tatt godt vare på i Bergen.
Han er i fin form og er nå klar for hjemreise.
Vi gleder oss veldig til han kommer hjem ❤

Men jeg innrømmer at jeg er sliten, ikke bare ansvaret alene, men alle tankene man får i slike situasjoner som oppstår helt overraskende på oss.

Hjelper ikke med ferie heller vet du, fordi vi damer tar jo hodet og tankene med oss 😉 og da er jeg jo like langt 🤣😃
Så her er det bare å stå løpet ut, puste med  magen og ta en dag av gangen.

Minamoren har noen netter hatt kraftige epilepsi anfall.
Dette har gjort at søvnkvaliteten vår ikke har vært så veldig god.

Å være alene merkes dette veldig, dette er jo noe vi deler på når William er hjemme.
Da får vi alle litt søvn.

Men akkurat nå har det ikke blitt de gode nettene med lading og det merker mor godt.

Minamoren er veldig var på om alle er  hjemme om nettene.
De nettene pappa ikke er hjemme sover hun veldig urolig. Hun vil helst at vi er her begge to og klart hun senser mors vibber.

Så jeg håper virkelig at vi nå får ett lite pusterom fra slike overraskelser som vi ikke styrer og kontrollerer.
At vi nå kan få senke skuldrene litt.
Og at det stabiliserer seg.

Ta vare på hverandre der ute, vi vet ikke hva morgendagen bringer oss ❤