I dag vil jeg bare takke alle som følger meg her på bloggen.

Alle som gir meg tilbakemelding, oppmuntring og støtte.

At så mange ville følge meg og viser interesse i vårt liv er helt overveldende.

Det er på snitt mellom 700 og 1500 som leser innleggene, og det er langt fler enn jeg hadde sett for meg.

Jeg håper virkelig at jeg med bloggen lar dere lesere få innblikk i hvordan det er å ha et annerledesbarn. 

At det er en ganske så annerledes hverdag enn andre barnefamilier har.

Jeg ønsker med bloggen og få satt fokus på hele situasjonen vår. Mitt største ønske er å nå andre i lignende situasjon, at de kan kjenne seg igjen og skjønne at tankene og følelsene de sitter med er helt naturlige.

Håper de kan se at ved tiden får du en modning på livssituasjon din og at du ser løsninger istedenfor begrensninger og en følelse av mestring og kontroll.

Mitt mål er å være helt ærlig i alt vi opplever og går igjennom fra a til å. Det er ikke meningen å sutre eller å hanke medlidenhet, men viktig å formidle realitetene uten å pakke det inn. Vårt liv er ikke rosenrødt, men vi har mye å være takknemlige for, vi har og får mye kjærlighet og glede .

Uvitenhet er det største hinderet. Både vår egen og andres.
Til mer kunnskap vi får til tryggere føler vi oss og til bedre blir vi på å håndterte livet.

Til mer kunnskap andre får til bedre forståelse får vi for situasjonen.
Jeg har opplevd mange rare kommentarer og utsagn. Og har tenkt mange ganger at slikt hadde du aldri sagt til en annen mamma.

Jeg har hatt samtaler hvor jeg har uttrykt min bekymring for framtiden til Mina Sofie, hvor jeg har fått tilbakemelding at alle mammaer har slike bekymringer.

Men er det virkelig slik ? Har virkelig mammaer til friske barn de samme bekymringer som jeg ? Mine bekymringer er veldig reelle, vi har en tung diagnose hengende over oss. Dette gjør at livet vårt og Minamorens tar helt andre venninger enn normalen.

Vi vil ALLTID være utenfor, jeg vet vi ikke vil bli inkludert på samme måte som andre foreldre.  Det kan være bursdagsbesøk til klassekamerater fordi vi ikke kommer inn med rullestolen. At Mina Sofie ikke kan dra på teltur i naturen med speideren eller 4h pga sanitære grunner pga fremkommelighet pga medisinering og assistanse.
Eller at hun kan dra på leirskole.

At alle jente mammaene kjenner hverandre fordi jentene deres går på besøk til hverandre.
Vil de komme å besøke Minamoren, vil de komme å ringe på og spørre om hun vil komme ut å leke ?

Jeg har full forståelse for at jentene ikke kommer, for Mina Sofie gir kanskje ikke like mye stimuli og leke med som friske barn. Og vi kan ikke tvinge noen, for det blir feil.

Jeg husker godt fra jeg selv var barn, det bodde en dansk jente i gaten vår og jeg var den eneste som lekte med henne.
Men jeg hadde store problemer med å forstå henne og synes dette var veldig vanskelig.
Til slutt trakk jeg meg vekk.
Jeg fikk kjeft av moren og synes det var utroig urettferdig å bli tvunget til å leke med jenta.
Hun hadde jo ingen diagnose, men hun var allikevel annerledes, jeg forstod henne ikke.( Jeg var 6 år.)

(Det løste seg selv ved at de flyttet tilbake til Danmark. )

På skolen hadde vi 2 skjønne jenter en med cerebral parese og en med Downs syndrom. 

På skolen lekte jeg masse med disse jentene, jeg synes så synd i dem der de stod alene. 
Og de var jo begge søte, blide og greie jenter som var lett å bli glad i.
Men etter skolen ville jeg ha mer, jeg trengte mer stimuli og leke med noen som kunne hoppe strikk, rokke rokkering, hoppe tau leke kattepinne osv.
Jeg fikk kjeft av moren til hun med cerebral parese fordi jeg aldri kom å ringte på. Og det er vel ikke slik det skal være. Hva om mor hadde involvert seg mer, gjort noe for barnt sitt sammen med andre barn. Invitere andre barn til lek ?

Jeg ønsker IKKE å bli en slik mamma som forlanger vennskap fra andre barn, uansett hvor sårt det er at de barna ikke kommer å leker med Minamoren i fremtiden er det totalt feil å tvinge noen.

Klart jeg har tanker om dette og at det er sårt. Men jeg lar det ikke gå like mye inn på meg som før, man lærer seg til å ikke ta bekymringene på forskudd. Og bruke energien sin hvor det er viktig å bruke den, og det er i dag på det som er rett forran meg.

Samfunnet må kanskje bli flinkere på å inkludere og vise respekt for de som er annerledes og ikke være så redde for det ukjente.
Foreldre kan også inkludere og invitere til lek, piknik hageaktiviteter osv.

Skolen/ helsesøster bør undervise og opplyse mer om at vi alle er forskjellige og at det er greit og ikke rart.
Det gjelder jo ikke bare mennesker med diagnoser men menneker generelt  som er litt utenfor a4 møsteret.
Jeg opplever daglig at toleranse for de som er annerledes ikke er tilstede. Det sårer meg og gjør meg veldig lei meg og redd for hva fremtiden vil bringe. ❤