Mann og Kvinne

Eller

Mars og Venus om du vil.





Jada, vi er forskjellige og tenker ulikt, handler ulikt, takler følelser ulikt og oppfører oss ulikt.

Dette førte til konflikter og frustrasjon .
Og personlighetene våre spiller også inn.


Så hvem er VI

William er den som er entusiastisk, impulsiv, tar dagene som de kommer, er over gjennomsnittet  optimistisk og drømmende.

Jeg er jordnær, liker å planlegge, er realistisk, fornuftig og praktisk.

Så det ble jo litt kresj dette, det ble mange diskusjoner med høy temperatur.

Jeg leste han som innesluttet, uengasjert,  apatisk og likegyldig. At han "strutset" ( stakk hode i sanden) og ikke ville face fakta.

Han følte jeg var masete, vanskelig, nærtagende og krevende. At jeg "svartmalte" situasjonen og diagnosen.

På facebook gruppene vi er medlem av, ser jeg at en del har havarerte ekteskap og samboerskap, de kommuniserte ikke sammen og forsto ikke hverandre.
Jeg var redd vi ville havne her.

Helt til vi skjønte det.
Og det var faktisk helsesøster som påpekte det til oss.

Vi taklet og håndterte dette ulikt .
Vi var nok heller ikke på samme sted i prosessen med å håndtere sorg, sjokk og følelser.
Vi hadde ulike behov og ulikt syn på å få kontrollen på situasjonen .


Mens han trengte å "grave" seg ned og engasjere seg i andre ting for å holde hodet over vannet, rett og slett fordi det var for mye følelser å takle på en gang og for ikke å miste fotfestet og kontrollen.....

Trengte jeg å snakke og få svar, få vite hva vi har i vente hva vi skal forberede oss på. Jeg hadde behov for å vite at vi var på lag, at vi var sammen om dette.
Jeg hadde behov for å tømme tårer.
Jeg måtte lese meg opp og få forståelse for hva denne diagnosen innebar.

Så da ble det slik da,
Vi har lært å gi hverandre rom og respekt for den andres måte å reagere og takle tingene på.
William gikk i snekkerboden, sagde og hamret frustrasjon og følelser ut og jeg fikk låne øret hans når jeg trengte å prate å tømme meg.

Mens jeg hentet skisseblokken, målte opp badet, tegnet nye løsninger for handikapp bad, satt han og lurte på hvilken metode vi skulle bruke for å avvende henne med bleier........

Kanskje litt urealistisk, men gurimalla så deilig, å ikke se begrensninger men muligheter.
Og sammen har lært at vi ikke skal sette begrensningene for Mina Sofie, det skal hun få gjøre selv.
Vi skal gi henne all mulighet til å få smake og oppleve livet på lik linje med andre barn.
Gi henne de redskaper som er mulig for  gi henne ett mest mulig fullverdig liv.

I dag er vi tettere, mer sammensveiset enn noen gang. Vi har på en måte vokst litt sammen.
Vi har lært oss å kommunisere på rett måte.
Vi respektere hverandre og setter  fellesskapet, harmonien, KJÆRLIGHETEN og familielivet høyt ❤