Hva med hjemmet vårt ?


I dag vil jeg snakke om hjelpemidler og planleggingen vi har gått igjennom for ombygging av huset vårt.

Tidlig i fasen kommer det inn mennesker i livet vårt.
Disse skal hjelpe oss til en lettere hverdag.
Disse menneskene gjør en fantastisk jobb.
Og vi har vært heldige med alle som vi har forholdt oss til.

Og jeg er takknemlig for at vi bor i Norge, med alle de rettigheter vi får i vår situasjon.

Det er mye følelser i å snu livet som du kjenner, til det helt ukjente på veldig kort tid.
Det du har bygget opp eller planlegger og drømmer om å gjøre, blir plutselig lagt i skrin.
Du verner om det trygge og vegrer deg for det ukjente.

Skal og være sakt at tanken på  bytte bolig var oppe til drøfting.
Der vi fant ut at det å få ny bolig til vårt behov, innen kommunen i vår prisklasse ikke var mulig.

Klart vi kunne sett etter noe i ny kommune, men da måtte vi begynne på nytt med søknader.

Mina har nå begynt i barnehage og  fått ett fantastisk team rundt seg.
Tanken ble for mye for oss.
Ikke minst at vi også fant ut at boligmarkedet ikke var på topp her, det kunne ta lang tid med et salg.

Tanken på pakking/flytting var heller ikke noe som fristet.
Jeg hadde jo også jobben min her, arbeidsmarkedet er jo ikke det beste om dagene. Å få ny jobb i ny kommune kunne også ta tid.

På dette tidspunktet  har vi bare bodd her litt over ett år, og føler vi liksom nettopp har landet i huset. Vi trives så godt i huset og stedet her, noe med at dette liksom er fundamentet vårt oppi alt.

Utsikten vår ❤



Hva nå da, skal hjemmet vårt se ut som en institusjon, med svære hjelpemidler og heiser på hjul som tar opp hele gulvplassen på badet.
 
Med skinner i taket og trappeheis opp til 2 etg.
Store vasker og badekar med all mulige duppeditter for hev og senk.

Et hjem med minimum av møbler for å få plass til å snu og komme frem med rullestolen, ståstativet, gåstativet og andre hjelpemidler.

"Halve" gulvet er jo allerede dekket av en skum yoga/treningsmatte for lek, trening, avslapping og avlastning.

Det ble vel mye å ta inn på kort tid, og jeg kjente til tider at dette var jeg ikke klar for.

Kommunen, arkitekt og ergoterapeut kommer inn og peker og forklarer.
Slik og sånn og dette er beste alternativet, blyant, meterstokk og skisser. Det er befaring opp og ned og fram og tilbake. Vi må tenke langsiktig, på hva vi trenger når Minamoren blir større.
Langsiktig....? vi har jo ikke fordøyd og landet enda.

Kjelleren som etter planen skulle bli gjesterom, tv stue og bad/ vaskerom, er plutselig blitt mini leilighet med soverom for fremtidig avlaster og for Minamoren, med et stort handicap bad.

Avlaster! vi har ikke en gang tenkt tanken....

Der er tegnet inn nytt tilbygg med heishus fra kjeller og opp til 2 etg. Tegninger på huset blir sendt frem og tilbake før endelig avgjørelse blir tatt.

Flere nye befaringer av huset, denne gang av byggmestere som skal komme med prisoverslag på hva dette vil koste oss.

Føler jeg i denne perioden har "åpent" hus og jeg vasker og rydder som en gal før hver befaring.
Du vil jo at det skal se noenlunde greit ut når fremmede tråkker inn i hjemmet ditt.

Alle disse flotte menneskene som har komt inn i livet vårt, alle har de hatt en tanke og det er å gjøre livet vårt lettere.

Men det ble vel mye å ta inn alt sammen, alt skjer jo samtidig.

Husk at vi også i denne perioden går igjennom utredningen til Mina Sofie, og at alle svar fremdeles ikke ligger på bordet.

Jeg har full forståelse og er evig takknemlig for disse menneskene som sier vi må komme igang så tidlig som mulig.
Jeg skjønner at det er oss de vil skåne, til bedre hjelpemidler og tilrettelegging til mindre belastningsskader på oss.

Men herremia for en emosjonell reise.

Jeg husker veldig godt de først hjelpemidlene som kom i hus.
Hjelpemiddelsentralen sin representant og fysioterapeuten til Minamoren kommer og leverer.

De måler, regulerer og tilpasser .

Det er en "liten" stol på hjul som kan heves og senkes og reguleres i alle mulige retninger.
Den passer intill spisebordet og til salongbordet, pluss den har eget bord du kan ta på og av.

Det var også et ståstativ som Minamoren blir stroppet fast rundt knær, hofte og skuldre/brystparti.

Jeg såg gleden til Mina Sofie når hun kom opp i ståstativet, det lyste fra øynene hennes, hun var ett stort smil.
Endelig fikk hun følelsen av å komme opp horisontalt, mestre, og se verden fra vårt ståsted.

Mammahjertet bobler over av glede, av å se Minamoren så glad.

Før dette hadde hun bare lagt på gulvet, satt i vanlig barnestol  (som ikke ga god nok støtte) og vogn.

Minamoren er nå 12 måneder og har jo bare vært søt baby på gulvet. Plutselig var hun stor jente som stod oppreist....


Men det er først når hjelpemiddelsentralens dame og fysioterapeuten går, at det slår meg....

Når jeg ser disse rare "redskapene" vi har fått.

Jeg har et MULTIHANDIKAPPET  barn og nå var det plutselig så SYNLIG .

Så gleden med hjelpemidlene og gleden av å se Mina Sofie i ekstase,  ble nå blandet med en tristhet, realiteten og virkeligheten slo meg rett og slett litt ut.

Ståstativet ❤

Heldigvis har vi blitt fortrolige med hjelpemidlene, tilogmed glad i de 😊
Minamoren elsker de.

Og jeg har lært meg at alle disse menneskene som kommer inn på befaring, bryr seg ikke om rot. De er ikke her for å dømme, men for å hjelpe oss videre.

Nå står moppen fast ved inngangs døren, og de er hjertelig velkomne til å moppe seg både inn og ut alle de som kommer på besøk 😁😂😁

Planen var å begynne på ombyggingen i mars/april. Men dette ble utsatt og vi tror nå det blir i slutten av sommeren.
Hvorfor det ble utsatt kommer jeg tilbake til ❤