Forbudte følelser eller normalt.

Meningen med bloggen er å være ærlig, og da kommer jeg ikke unna temaet SORG.
Så i dag deler jeg litt om forskjellige sorg prosesser jeg har og går igjennom. 

Sorg over det som ikke ble
Sorg over det tapte
Sorg over at dette var urettferdig
Den offentlige sorgen
Alene sorgen
Og
Ventesorgen

Sorg er så mye og kommer i forskjellige utgaver, det har jeg aldri tenkt over før.

Men klart der er mange typer sorg.
Sorg for at nære flytter langt vekk.
Sorg for en kjær har gått bort.
Sorg for ikke å kunne få egne barn.
Kjærlighets sorg.
Ja det finnes mange typer.

Og jeg har gått igjennom noen av disse.

Når du går gravid ser du for deg fremtiden, og gleder deg til til alle de små og store milepæler ditt barn skal gå igjennom. (Noe vi alle tar som en selvfølge skal komme)
De første skrittene. Små nakne tær i grønt gress eller fotspor i sanden. Første snøengel. Første ordet. Første sykkeltur. Armer som strekker seg mot deg for å bli tatt opp. Første gang du hører mamma.

Og så ble det ikke slik. Alt det du hadde sett for deg, kommer ikke.
Det er trist, ufattelig trist når du innser at livet til ditt barn, ikke ble som du hadde forespeilet deg det.

Noen ganger kommer denne tristheten helt uventet og jeg må forholde meg til denne følelsen resten av livet.

Det kan være å se andre barn leke med bøtte og spade i sandkassen, eller stabbe rundt med en dukke hengende på slep etter håret.
Du automatisk sammenligner de på samme alder.
Det er så mye som trigger denne tristhet over det tapte og det som ikke ble.
Og jeg kan ikke kontrollere den.
Den kommer ikke hver dag og heller ikke hver uke, men dukker plutselig opp på grunn av noe jeg ser.

Livsgleden, den fantasiske herlige nysgjerrigheten på læring og "smaking" på livet. Entusiasmen og stoltheten når de har klart å bygge 2 klosser oppå hverandre, mamma mamma se .......
Du ser det på kafé, på lekeplassen, på venners facebook profiler.
Det er over alt, herlige skjønne barn som bobler over av livsnytelse. Barn i trassalder , vil ikke, skal ikke, kan ikke, gjør ikke, hører ikke.

Plutselig slår tanken meg, dette skulle egentlig Minamoren gjort også.

Det var en stor lettelse når jeg endelig fikk snakke med andre foreldre i lignende situasjon. Høre at de og slet med de  samme følelsene som meg. Var så godt å høre at dette var normalt, helt normalt.

Lenge hadde jeg ett ord som jeg hadde lyst å si høyt, skrike det ut.
Om og om igjen.
Si, til de som spurte hvordan går det, hvordan har du det?
Men jeg turde ikke, var så redd for å bli missforstått.

Men jeg fikk det ut....
URETTFERDIG

Jeg synes det er urettferdig at vår Minamor ikke skal få smake på livet på samme måte som friske. Ikke få utdanning, sertifikat, forelske seg , få eget hjem, stå på egne ben eller få oppleve egne barn.
Hva galt har vår lille skatt gjort som fortjener dette livet ?

For det er jo det vi foreldre vil gi barna våre, det beste i livet og at arv går videre.

Men jeg var så redd for at folk skulle missforstå meg, at det liksom var greit at andre opplevde dette, bare ikke vår Minamor. 

Men det ønsker jeg jo ikke, jeg ønsker ikke at noen barn eller foreldre skal gå igjennom livet med sykdom og tøffe diagnoser, ingen små nydelig, uskyldige sjeler fortjener det.
De har ikke gjort noe galt, bedt om å bli født, heller ei valgt sine foreldre eller skjebne.
Så ja URETTFERDIG, punktum.



Men er det lov da ?
Å sørge mener jeg.

Hun er jo her, sprell levende. En nydelig liten pike med blå øyne, lange øyevipper og fall i silkemykt hår. Ti fingre og ti tær, nydelig lite nese og en søt munn. Helt perfekt.
Jeg er mamma til en nydelig skatt, så etterlengtet og så høyt elsket.

Du tar deg sammen ute,
og bryter sammen hjemme.
Det er vanskelig å åpne seg opp og snakke i det åpne rom, noen ganger kjenner du bare at du ikke orker.

Vente sorgen
Det er den som sier at Mina Sofie ikke blir gammel, men som ikke forteller oss når det kan skje.  Den "lusker" rundt hele tiden og legger et skydekke over livet.
Plutselig kommer den med et regnskyll før den trekker seg tilbake.
Det å ikke vite hva du har å forholde deg til gjør mye med tankene dine.

Ventesorg et en følelse av tap før selve tapet oppstår. Det er  en normal reaksjon, men livet er langt fra normalt.

Det gir også perspektiv på livet.
Minamoren vår har lært oss å leve dagene litt annerledes enn før.
Sette litt mer pris på helt vanlige kjedelige hverdagslige ting.
Leve litt sterkere og mer fargerikt.

Jeg er heldig som faktisk VET at mitt barn ikke blir gammelt, jeg kan lage minner og sette pris på hver dag jeg får med henne. Jeg vil ikke se tilbake å angre på livet vi har hatt sammen, jeg vil se alt det fine vi har opplevd og oppnådd.
All kjærligheten.

Du omstillinger deg og ser gleden i de små fremskritt som kommer.
Ser nye muligheter, og gleder deg over helt andre ting enn andre.

Vi ser Minamoren har en lære-kurve og at hun utvikler seg og vi gleder oss stort over hver lille ting.
Vi tror der ligger mye potensiale i Minamoren vår, og vi skal klare å lære henne små ting.
Mina Sofie vet jo ikke om noe annet, hun har ikke opplevd å være frisk/normal.

Men vi vet hun opplever glede, for det viser hun hver dag.
Hun har en fantastisk herlig latter og verdens søteste smil.
Hun vet hun er elsket og hun viser også kjærlighet tilbake.

Mina Sofie kommer til å lære oss mye om livet, hun har allerede lært oss å være sterke,  å ha troen, sette pris på de små ting og hun har lært oss hva kjærlighet er og hvor sterk den er. ❤