Det sa det plutselig stopp.👋🤕

Jeg har lært og opplevd så mye de 2 siste årene, om diagnosen til Mina Sofie og det å ha et annerledesbarn.
Jeg har på kort tid opplevd en del som skulle fordøyes.
Flytte fra Bergen, familien min og nettverket mitt.
Starte med blanke ark i voksen alder.
Plutselig var jeg bonusmamma til 2 barn, gravid og samboer.
Livet var snudd opp ned.

Mina Sofie kom til verden og etter en stund startet prosessen med utredelse.
Plutselig kom tiden for å begynne i jobb igjen.
Ny arbeidsplass, nye kollegaer og nye rutiner. Ting gikk slag i slag.

Jeg fikk beskjed at jeg måtte ta vare på meg selv 😮
Mina Sofie er avhengig av at du har det bra, for da har du overskudd til å gi henne det beste av deg selv, sa de.
Du, og resten av familien trenger at du også har fokus på deg selv og din helse.
Du ma sette av tid til deg, lytte til kroppen din og huske å puste.

Det er lettere sagt enn gjort, det kan jeg love dere.
Der er forpliktelser og forventninget over alt.
Oppfølging på Minamoren, i hjemmet og på jobb.
Og jeg gir det jeg kan til alle.

Tiden gikk og klart jeg følte meg sliten innimellom.

Etter å ha gått og skranglet en god stund bestilte jeg time hos fastlegen og vi er nå komt til januar 2017.
Fastlegen sender meg rett til Åse Sykehus for innleggelse. ( med skyhøyt blodtrykk, sprengte blodkar bak høyre øye, med stor fare for hjerneblødning 🤕)
Det ble mange prøver og undersøkelser. Og nesten en måned med sykemelding.

Det hadde rett og slett blitt for mye for skrotten, for  mange tanker og følelser og ikke minst bekymringer som ikke var blitt bearbeidet.  De hadde lagt i underbevisstheten å gnagd.

Kroppen sa ifra, jeg hadde smerter i muskler og konstant hodepine.
Men jeg ignorerte signalene kroppen ga meg i lang tid.

I Norge blir du ikke sykemeldt pga at du er sliten eller fordi at barnet ditt er sykt.
Å ta en pause er ikke alltid like enkelt, du kan ikke "rømme" fra realitetene, du må face dem.
Det er ikke så lett alltid å ta vare på seg selv, å ta en pause....når du har første prioritering på barnet ditt, og du automatisk setter deg selv og ditt til side.

Hele tiden har jeg tenkt at det blir jo roligere etterhvert, men det ser ut til å la vente på seg en stund til.

Du må lære deg til å takle tingenes tilstand, håndtere livet på best mulig måte og tilrettelegge og tilpasse. Slik at alle får det de trenger, også deg selv.

Men jeg har lært, at det er viktig å ta pauser, og la husvasken vente.
Jeg har lært å bruke Minamoren's sovetider til mine stunder for lading og avslapping.
Jeg har lært å delegere ut oppgaver og dele på ansvaret.

Jeg har lært å prioritere MEG, og lytte til kroppen når den sier ifra.
Jeg har lært at å være "superkvinne" må "superkreftene" lades opp.
Så jeg satser på at fra nå av går det bedre, og at jeg husker å ta med meg dette videre i livet . ❤